Trude Næss, bokhandler
Beskrivelse av boken
Med trilogien om «Señor Peregrino» og romaner som «Drømmehjerte», «Mofongo» og «Salvadoreña» har Cecilia Samartin solgt godt over 1 million bøker i Norge. Nå er hun tilbake med en ny, stor roman som utforsker magien i menneskelige relasjoner.
Pete jobber i kystvakten og har sett mange hoppe fra den høye broen. Men når han henter Beth opp fra det mørke dypet, oppstår følelser han ikke kan kontrollere. Han trekkes inn i hennes eksentriske familie hvor løgnene sakte pipler frem. Og hva skal han gjøre med sin egen, store hemmelighet? Vil sannheten rive i stykker hans lille familie?
«Kolibri» er en følelsesrik og overraskende roman som viser at kjærlighet og tilgivelse helbreder alle sår.
Intervju med Cecilia Samartin
Cecilia Samartin ble født i Havanna på Cuba i 1961 midt under revolusjonen. Hun var bare ni måneder gammel da hennes foreldre José Antonio og Tania Samartin tok henne med og flyktet til USA. Der fikk de støtte fra St. James Church i South Pasadena til å bygge opp en ny tilværelse for sine tre døtre. I dag er slekten blitt en multikulturell storfamilie med over 60 mennesker til bords.
Samartin har studert psykologi ved University of California, Los Angeles (UCLA) og Santa Clara University. I over 25 år har hun arbeidet med innvandrere fra Mexico og Sør-Amerika, og det var deres dramatiske livshistorier som inspirerte henne til å skrive.
Cecilia bor utenfor Los Angeles med sine to hunder Schubert og Shelby. Hun har skrevet åtte romaner og er utgitt i 25 land. Hun har vunnet flere priser, blant annet The International Latino Book Awards. Cecilia setter stor pris på sitt 15 år lange og nære forhold til sine norske lesere.
Hva handler den nye romanen din om?
«Kolibri» handler om en ung kvinne som prøver å ta livet sitt ved å hoppe fra en 80 meter høy bro, om mannen som redder henne, og alt som skjer etterpå. Men på et dypere nivå handler det om å lære å stole på den lille stemmen fra vår sjel. Alt for ofte tør vi ikke følge stemmen fordi den forteller om muligheter som er for fantastiske til at vi trø tro på de. Men når vi først har lyttet, virkelig lyttet, er de umulig å ignorere. Så jeg antar at «Kolibri» er en roman om å lære å lytte.
Hvordan fikk du ideen til denne historien?
Denne roman er inspirert av mine norske lesere. Under min siste reise til Norge var det tre forskjellige lesere som pratet med meg om selvmord og ba meg skrive om dette tema. Resultatet er langt unna det jeg bestemte meg for å skrive, noe som er helt vanlig for meg fordi karakterene tar over kontrollen fra meg som forfatter og styrer handlingen. Men jeg håper fortellingen vil berøre leserne mine.
Hvordan har du forandret deg som forfatter siden din første bok «Drømmehjerte»?
Jeg bekymrer meg ikke like mye for hva folk vil tenke om romanene mine som for tjue år siden. Når jeg skriver prøver jeg ikke å imponere noen. Jeg føler ganske enkelt at jeg snakker med en kjær venn, og så jeg prøver å være ærlig og skrive fra hjertet. Mine venner og lesere fortjener ikke noe mindre.
Som i de fleste andre romaner, møter vi i «Kolibri» mennesker som bærer på store og vanskelige hemmeligheter. Hvorfor er du så interessert i dette emnet?
Jeg elsker ordtaket «hvis du tror du kjenner noen som ikke har noen problemer, er det fordi du ikke kjenner de veldig godt». Det samme gjelder hemmeligheter. Vi har alle noe vi vil skjule, og selv om ikke alle hemmeligheter egner seg for å ble kjent, må vi i alle fall selv anerkjenne de for å få fred med oss selv. Hvis jeg høres ut som en psykoterapeut nå, så er det jo fordi jeg er en. Det er jo utdannelsen min.
I «Kolibri» klarer du mesterlig å blande underfundig humor inn i en dramatisk historie, hvorfor er humor viktig for deg i denne romanen?
«Kolibri» tar for seg noen ganske mørke temaer, så litt humor hjelper til og gir balanse. Slik er jo også livet. Jeg tror ikke de fleste av oss ler ofte nok. I alle fall gjør ikke jeg det.
Hva vil du at vi skal sitte igjen med etter å ha lest romanen?
Jeg vil at leserne mine skal sitte igjen med en dyp viten om at uansett hva de sliter med i livet, eller hvor håpløs situasjonen ser ut, så finnes det alltid håp og bedre dager rett rundt hjørnet. Hvis vi er tålmodige og stoler på det gode i menneskene, så vil det bli bedre.
Les utdrag
Det var like før soloppgang og tåken lå tungt over havnen og alt den rommet. Flere semitrailere sto på rad og rekke i havneområdet, og digre tankskip, noen av dem lengre enn tre fotballbaner, ventet på å få losse. Om en times tid ville fartøy i transitt fra hele verden ligge tett i tett i Los Angeles havn, og lyden av slamrende metall og maskiner i arbeid ville bli øredøvende. Men så tidlig som nå kunne du fortsatt høre en og annen måke skrike i det fjerne, og tåkelurens ensomme ul fra Angel’s Gate.
En ung kvinne kom gående gjennom havnebyens øde bakgater med kjappe, energiske skritt. Hun var kledd i svart jakke og rødt skjerf, og det lange håret flagret bak henne som en kappe. Kvartal etter kvartal gikk hun med blikket festet i asfalten foran seg, og hun viste ingen reaksjon da en lastebil suste forbi bare noen centimeter fra skulderen hennes. Da hun kom til hovedveien løftet hun blikket. Det var fortsatt mørkt, og lysene langs kablene på Vincent Thomas broen glitret som et halskjede av blå stjerner. Slått av dette uventede vakre stoppet hun så vidt for å beundre synet.
Ikke lenge etter trakk mørket seg tilbake, og himmelen ble omgjort til en glødende rosa hvelving, men det la ikke kvinnen merke til. Sprekkene i asfalten kom og gikk, og fortauet forsvant. Det føltes som om hun sank det ene øyeblikket og ble løftet opp i det neste. Hun ante ikke hvor lenge hun hadde gått, men hun var ikke sliten.
Faktisk hadde hun aldri følt seg mer levende. Da hun nådde broen, sakket hun på farten så hun nesten sto stille. På nært hold så den ut som en diger krone som svevde over havnen, en skinnende og frodiggrønn trone. Hun fortsatte ut på broen, litt kjappere nå. Da hun var kommet et godt stykke over midten stoppet hun og lente seg mot rekkverket for å roe pusten. Glinsende flekker av lys danset over vannflaten. Hun fulgte et tankskip med øynene. Det var på vei ut mot åpent hav, og akkurat idet det forsvant inn i tåken, kjente hun adrenalinet strømme gjennom kroppen. Hun følte seg sterk og fast som stålbjelkene under seg. Men så hvisket en stemme bak i hodet, og hun ble som en flakkende flamme i kraftig vind. «Nei, jeg gir meg ikke nå», mumlet hun med sammenbitte tenner. Hjertet dundret da hun knappet opp jakka. Alle hun noensinne hadde elsket, alle drømmer, alt håp og all anger gled ned fra skuldrene og falt i bakken. Fingrene krøllet seg rundt nettinggjerdet, og hun begynte å klatre. Pete Murphy og partneren hans, Al, gjorde seg klar til å dra hjem etter endt skift da varselet kom. «På’n igjen», murret Al og himlet med øynene. Det gikk ikke mer enn to–tre måneder mellom hver gang en eller annen desperat tulling klarte å komme seg over det tre meter høye gjerdet på broen og hoppe ned i bukta. De to hadde reddet flere titalls sjeler til sammen, men å lete etter de som allerede hadde hoppet, var noe helt annet. Etter at offeret var lokalisert, måtte de fiske det gjennomvåte liket opp av vannet og utføre hjerte- og lungeredning, slik retningslinjene krevde. Vel inne på land erklærte rettsmedisineren personen død, og politiet varslet de pårørende. Det var alltid den samme dystre rutinen, bortsett fra at de denne gangen måtte jobbe etter at arbeidsdagen egentlig var slutt.
Mennene lukket jakkene på vei ut til den minste av redningsskøytene, som de brukte til søk og redning så vel som rutinepatruljering. Selv om den var 28 fot og stor nok til fire, var den lett håndterlig for to. Havet var grumsete og foruroligende, men broen, med sine elegante grønne søyler og fagverk, var storslått og vakker som alltid. Pete tenkte at det nesten var litt feil at et så elegant byggverk hadde en virksom havn under seg. En glitrende storby virket mer passende, eller et bratt juv som åpnet seg opp mot en skjermet strandlinje.
Pete tok roret som vanlig. 1,90 som han var, og seks–sju centimeter høyere enn Al, hadde han bedre utsyn, mens Al insisterte på at han var den dyktigste svømmeren av de to.
Pete visste at det ikke stemte, men han motsa ham aldri. «Rene regattaen der ute», sa han. I tillegg til kystvakten var også havnemyndighetene og brannvesenet på vannet. Det steg svart røyk fra blusset som en av konstablene hadde latt falle fra broen for å indikere hvor den som hoppet trolig hadde truffet vannet. Søket ville begynne der og utvides gradvis til liket ble funnet. Før hadde Pete tenkt at det å hoppe fra en bro sikkert var en relativt smertefri måte å dø på, men enkelte av kroppene de hadde hentet opp, hadde vært flerret opp, og de indre organene hadde sett ut som om de var blitt kjørt gjennom en kjøttkvern.
Han lærte raskt at når du faller gjennom luften i over 120 km/t, blir vannflaten som en betongplate, og at døden ikke alltid er momentan. «Hva vet vi?» spurte han kompisen, som hadde tatt imot beskjeden.
«Vitner sier at de så en ung kvinne klatre opp i gjerdet rundt klokken 06:30. Hun hadde rødt skjerf og langt, mørkt hår.»
Den forrige som hoppet mens de var på vakt, var en 21 år gammel gutt som nettopp var blitt dumpet av kjæresten.
De fisket ham opp et par–tre kilometer unna. Likene ble stort sett funnet like i nærheten, men hvis strømmen var kraftig, som den hadde vært den dagen, kunne de flyte nokså langt, og det hendte at de aldri ble funnet. «Skal vi skaffe oss litt frokost etterpå?» spurte Pete. «Det hadde vært fint, men jeg har lovt Pam å få ungene til skolen i dag. Hun skal på en tidlig pilatestime for å jobbe med bikinikroppen før vi drar til Hawaii.»
«Din bikinikropp, da?»
Al lo og slo seg på magen. «Hva med den?» Da Al giftet seg, spådde alle at Pete var nestemann ut.
Han var ikke i et forhold den gangen, og han var et par år yngre enn Al, men ifølge kvinnene i gjengen ville det ikke ta lang tid før han ble kapret. Det var fire år siden nå, og Pete var fortsatt singel. Nå som han planla å sette seg på skolebenken igjen, virket det enda mindre sannsynlig at han skulle etablere seg med det første.
«Ser ut til at strømmen er sterk i dag», sa Pete, noe han visste ville gjøre det vanskeligere å finne noe som helst i overflaten eller like under den. Likevel fikk de nesten med det samme øye på noe som fløt ved moloen, og de raste mot det, men det viste seg å bare være en død sel. Etter å ha sirklet rundt en stund til så de noe annet som duvet i overflaten rundt 20 meter unna. Det var det røde skjerfet til den unge kvinnen, og da de kom nær nok, fisket de det opp med en krok. Rett under skjerfet, omtrent en meter nedi vannet, så de en skyggeaktig masse, som svart blekk, som flakket for øynene på dem. Pete skjønte at det var hun som hadde hoppet, og så vidt han kunne forstå, sto hun vertikalt i vannet. Al meldte fra på radioen mens Pete rev av seg jakken og sparket av seg skoene.
«Ta roret», sa han.
«Hva i helvete er det du gjør?» spurte Al.
«Jeg hopper uti.»
«Hvorfor det? Vi kan dra henne opp med kroken.»
«Kroken kan skade henne.»
Al tok tak i armen til Pete. «Kødder du? Hun kan umulig være i live.»
Men Pete dro til seg armen og stupte uti.
Pete visste med det samme han berørte jentas hånd at hun var i live, og han ble overmannet av et desperat ønske om å få henne opp av vannet. Han grep tak i den spede overkroppen, men hun skled ut av hendene på ham og sank. Han fikk et glimt av henne en liten meter under seg. Hun sank fort, noe som betydde at lungene var i ferd med å fylles med vann. Uten et øyeblikk å miste brøt Pete overflaten for å trekke pusten kjapt. Han hørte Al rope at han måtte komme seg til helvete opp av vannet, men han ignorerte ham og dykket dypere denne gangen. Det var nesten umulig å se noe som helst i det grumsete vannet, og det begynte å stramme seg i lungene. Han ble nødt til å ta seg til overflaten igjen snart, med eller uten jenta, og han skulle til å gi opp da han kjente noe stryke lett mot kinnet. Så svømte Pete mot lyset, med sprekkeferdige lunger og hånden knyttet stramt rundt en neve hår.
Presse og omtale
Beskrivelse av boken
Med trilogien om «Señor Peregrino» og romaner som «Drømmehjerte», «Mofongo» og «Salvadoreña» har Cecilia Samartin solgt godt over 1 million bøker i Norge. Nå er hun tilbake med en ny, stor roman som utforsker magien i menneskelige relasjoner.
Pete jobber i kystvakten og har sett mange hoppe fra den høye broen. Men når han henter Beth opp fra det mørke dypet, oppstår følelser han ikke kan kontrollere. Han trekkes inn i hennes eksentriske familie hvor løgnene sakte pipler frem. Og hva skal han gjøre med sin egen, store hemmelighet? Vil sannheten rive i stykker hans lille familie?
«Kolibri» er en følelsesrik og overraskende roman som viser at kjærlighet og tilgivelse helbreder alle sår.
Intervju med Cecilia Samartin
Cecilia Samartin ble født i Havanna på Cuba i 1961 midt under revolusjonen. Hun var bare ni måneder gammel da hennes foreldre José Antonio og Tania Samartin tok henne med og flyktet til USA. Der fikk de støtte fra St. James Church i South Pasadena til å bygge opp en ny tilværelse for sine tre døtre. I dag er slekten blitt en multikulturell storfamilie med over 60 mennesker til bords.
Samartin har studert psykologi ved University of California, Los Angeles (UCLA) og Santa Clara University. I over 25 år har hun arbeidet med innvandrere fra Mexico og Sør-Amerika, og det var deres dramatiske livshistorier som inspirerte henne til å skrive.
Cecilia bor utenfor Los Angeles med sine to hunder Schubert og Shelby. Hun har skrevet åtte romaner og er utgitt i 25 land. Hun har vunnet flere priser, blant annet The International Latino Book Awards. Cecilia setter stor pris på sitt 15 år lange og nære forhold til sine norske lesere.
Hva handler den nye romanen din om?
«Kolibri» handler om en ung kvinne som prøver å ta livet sitt ved å hoppe fra en 80 meter høy bro, om mannen som redder henne, og alt som skjer etterpå. Men på et dypere nivå handler det om å lære å stole på den lille stemmen fra vår sjel. Alt for ofte tør vi ikke følge stemmen fordi den forteller om muligheter som er for fantastiske til at vi trø tro på de. Men når vi først har lyttet, virkelig lyttet, er de umulig å ignorere. Så jeg antar at «Kolibri» er en roman om å lære å lytte.
Hvordan fikk du ideen til denne historien?
Denne roman er inspirert av mine norske lesere. Under min siste reise til Norge var det tre forskjellige lesere som pratet med meg om selvmord og ba meg skrive om dette tema. Resultatet er langt unna det jeg bestemte meg for å skrive, noe som er helt vanlig for meg fordi karakterene tar over kontrollen fra meg som forfatter og styrer handlingen. Men jeg håper fortellingen vil berøre leserne mine.
Hvordan har du forandret deg som forfatter siden din første bok «Drømmehjerte»?
Jeg bekymrer meg ikke like mye for hva folk vil tenke om romanene mine som for tjue år siden. Når jeg skriver prøver jeg ikke å imponere noen. Jeg føler ganske enkelt at jeg snakker med en kjær venn, og så jeg prøver å være ærlig og skrive fra hjertet. Mine venner og lesere fortjener ikke noe mindre.
Som i de fleste andre romaner, møter vi i «Kolibri» mennesker som bærer på store og vanskelige hemmeligheter. Hvorfor er du så interessert i dette emnet?
Jeg elsker ordtaket «hvis du tror du kjenner noen som ikke har noen problemer, er det fordi du ikke kjenner de veldig godt». Det samme gjelder hemmeligheter. Vi har alle noe vi vil skjule, og selv om ikke alle hemmeligheter egner seg for å ble kjent, må vi i alle fall selv anerkjenne de for å få fred med oss selv. Hvis jeg høres ut som en psykoterapeut nå, så er det jo fordi jeg er en. Det er jo utdannelsen min.
I «Kolibri» klarer du mesterlig å blande underfundig humor inn i en dramatisk historie, hvorfor er humor viktig for deg i denne romanen?
«Kolibri» tar for seg noen ganske mørke temaer, så litt humor hjelper til og gir balanse. Slik er jo også livet. Jeg tror ikke de fleste av oss ler ofte nok. I alle fall gjør ikke jeg det.
Hva vil du at vi skal sitte igjen med etter å ha lest romanen?
Jeg vil at leserne mine skal sitte igjen med en dyp viten om at uansett hva de sliter med i livet, eller hvor håpløs situasjonen ser ut, så finnes det alltid håp og bedre dager rett rundt hjørnet. Hvis vi er tålmodige og stoler på det gode i menneskene, så vil det bli bedre.
Les utdrag
Det var like før soloppgang og tåken lå tungt over havnen og alt den rommet. Flere semitrailere sto på rad og rekke i havneområdet, og digre tankskip, noen av dem lengre enn tre fotballbaner, ventet på å få losse. Om en times tid ville fartøy i transitt fra hele verden ligge tett i tett i Los Angeles havn, og lyden av slamrende metall og maskiner i arbeid ville bli øredøvende. Men så tidlig som nå kunne du fortsatt høre en og annen måke skrike i det fjerne, og tåkelurens ensomme ul fra Angel’s Gate.
En ung kvinne kom gående gjennom havnebyens øde bakgater med kjappe, energiske skritt. Hun var kledd i svart jakke og rødt skjerf, og det lange håret flagret bak henne som en kappe. Kvartal etter kvartal gikk hun med blikket festet i asfalten foran seg, og hun viste ingen reaksjon da en lastebil suste forbi bare noen centimeter fra skulderen hennes. Da hun kom til hovedveien løftet hun blikket. Det var fortsatt mørkt, og lysene langs kablene på Vincent Thomas broen glitret som et halskjede av blå stjerner. Slått av dette uventede vakre stoppet hun så vidt for å beundre synet.
Ikke lenge etter trakk mørket seg tilbake, og himmelen ble omgjort til en glødende rosa hvelving, men det la ikke kvinnen merke til. Sprekkene i asfalten kom og gikk, og fortauet forsvant. Det føltes som om hun sank det ene øyeblikket og ble løftet opp i det neste. Hun ante ikke hvor lenge hun hadde gått, men hun var ikke sliten.
Faktisk hadde hun aldri følt seg mer levende. Da hun nådde broen, sakket hun på farten så hun nesten sto stille. På nært hold så den ut som en diger krone som svevde over havnen, en skinnende og frodiggrønn trone. Hun fortsatte ut på broen, litt kjappere nå. Da hun var kommet et godt stykke over midten stoppet hun og lente seg mot rekkverket for å roe pusten. Glinsende flekker av lys danset over vannflaten. Hun fulgte et tankskip med øynene. Det var på vei ut mot åpent hav, og akkurat idet det forsvant inn i tåken, kjente hun adrenalinet strømme gjennom kroppen. Hun følte seg sterk og fast som stålbjelkene under seg. Men så hvisket en stemme bak i hodet, og hun ble som en flakkende flamme i kraftig vind. «Nei, jeg gir meg ikke nå», mumlet hun med sammenbitte tenner. Hjertet dundret da hun knappet opp jakka. Alle hun noensinne hadde elsket, alle drømmer, alt håp og all anger gled ned fra skuldrene og falt i bakken. Fingrene krøllet seg rundt nettinggjerdet, og hun begynte å klatre. Pete Murphy og partneren hans, Al, gjorde seg klar til å dra hjem etter endt skift da varselet kom. «På’n igjen», murret Al og himlet med øynene. Det gikk ikke mer enn to–tre måneder mellom hver gang en eller annen desperat tulling klarte å komme seg over det tre meter høye gjerdet på broen og hoppe ned i bukta. De to hadde reddet flere titalls sjeler til sammen, men å lete etter de som allerede hadde hoppet, var noe helt annet. Etter at offeret var lokalisert, måtte de fiske det gjennomvåte liket opp av vannet og utføre hjerte- og lungeredning, slik retningslinjene krevde. Vel inne på land erklærte rettsmedisineren personen død, og politiet varslet de pårørende. Det var alltid den samme dystre rutinen, bortsett fra at de denne gangen måtte jobbe etter at arbeidsdagen egentlig var slutt.
Mennene lukket jakkene på vei ut til den minste av redningsskøytene, som de brukte til søk og redning så vel som rutinepatruljering. Selv om den var 28 fot og stor nok til fire, var den lett håndterlig for to. Havet var grumsete og foruroligende, men broen, med sine elegante grønne søyler og fagverk, var storslått og vakker som alltid. Pete tenkte at det nesten var litt feil at et så elegant byggverk hadde en virksom havn under seg. En glitrende storby virket mer passende, eller et bratt juv som åpnet seg opp mot en skjermet strandlinje.
Pete tok roret som vanlig. 1,90 som han var, og seks–sju centimeter høyere enn Al, hadde han bedre utsyn, mens Al insisterte på at han var den dyktigste svømmeren av de to.
Pete visste at det ikke stemte, men han motsa ham aldri. «Rene regattaen der ute», sa han. I tillegg til kystvakten var også havnemyndighetene og brannvesenet på vannet. Det steg svart røyk fra blusset som en av konstablene hadde latt falle fra broen for å indikere hvor den som hoppet trolig hadde truffet vannet. Søket ville begynne der og utvides gradvis til liket ble funnet. Før hadde Pete tenkt at det å hoppe fra en bro sikkert var en relativt smertefri måte å dø på, men enkelte av kroppene de hadde hentet opp, hadde vært flerret opp, og de indre organene hadde sett ut som om de var blitt kjørt gjennom en kjøttkvern.
Han lærte raskt at når du faller gjennom luften i over 120 km/t, blir vannflaten som en betongplate, og at døden ikke alltid er momentan. «Hva vet vi?» spurte han kompisen, som hadde tatt imot beskjeden.
«Vitner sier at de så en ung kvinne klatre opp i gjerdet rundt klokken 06:30. Hun hadde rødt skjerf og langt, mørkt hår.»
Den forrige som hoppet mens de var på vakt, var en 21 år gammel gutt som nettopp var blitt dumpet av kjæresten.
De fisket ham opp et par–tre kilometer unna. Likene ble stort sett funnet like i nærheten, men hvis strømmen var kraftig, som den hadde vært den dagen, kunne de flyte nokså langt, og det hendte at de aldri ble funnet. «Skal vi skaffe oss litt frokost etterpå?» spurte Pete. «Det hadde vært fint, men jeg har lovt Pam å få ungene til skolen i dag. Hun skal på en tidlig pilatestime for å jobbe med bikinikroppen før vi drar til Hawaii.»
«Din bikinikropp, da?»
Al lo og slo seg på magen. «Hva med den?» Da Al giftet seg, spådde alle at Pete var nestemann ut.
Han var ikke i et forhold den gangen, og han var et par år yngre enn Al, men ifølge kvinnene i gjengen ville det ikke ta lang tid før han ble kapret. Det var fire år siden nå, og Pete var fortsatt singel. Nå som han planla å sette seg på skolebenken igjen, virket det enda mindre sannsynlig at han skulle etablere seg med det første.
«Ser ut til at strømmen er sterk i dag», sa Pete, noe han visste ville gjøre det vanskeligere å finne noe som helst i overflaten eller like under den. Likevel fikk de nesten med det samme øye på noe som fløt ved moloen, og de raste mot det, men det viste seg å bare være en død sel. Etter å ha sirklet rundt en stund til så de noe annet som duvet i overflaten rundt 20 meter unna. Det var det røde skjerfet til den unge kvinnen, og da de kom nær nok, fisket de det opp med en krok. Rett under skjerfet, omtrent en meter nedi vannet, så de en skyggeaktig masse, som svart blekk, som flakket for øynene på dem. Pete skjønte at det var hun som hadde hoppet, og så vidt han kunne forstå, sto hun vertikalt i vannet. Al meldte fra på radioen mens Pete rev av seg jakken og sparket av seg skoene.
«Ta roret», sa han.
«Hva i helvete er det du gjør?» spurte Al.
«Jeg hopper uti.»
«Hvorfor det? Vi kan dra henne opp med kroken.»
«Kroken kan skade henne.»
Al tok tak i armen til Pete. «Kødder du? Hun kan umulig være i live.»
Men Pete dro til seg armen og stupte uti.
Pete visste med det samme han berørte jentas hånd at hun var i live, og han ble overmannet av et desperat ønske om å få henne opp av vannet. Han grep tak i den spede overkroppen, men hun skled ut av hendene på ham og sank. Han fikk et glimt av henne en liten meter under seg. Hun sank fort, noe som betydde at lungene var i ferd med å fylles med vann. Uten et øyeblikk å miste brøt Pete overflaten for å trekke pusten kjapt. Han hørte Al rope at han måtte komme seg til helvete opp av vannet, men han ignorerte ham og dykket dypere denne gangen. Det var nesten umulig å se noe som helst i det grumsete vannet, og det begynte å stramme seg i lungene. Han ble nødt til å ta seg til overflaten igjen snart, med eller uten jenta, og han skulle til å gi opp da han kjente noe stryke lett mot kinnet. Så svømte Pete mot lyset, med sprekkeferdige lunger og hånden knyttet stramt rundt en neve hår.