Laura var den første som kom til meg, det uskyldige midtpunktet som både fortellingen og de andre karakterene kretset rundt. Da jeg var blitt kjent med henne, var spørsmålet: Hvem trenger Laura ved sin side? Hvem kan lokke ut av henne hva hun virkelig ønsker seg av livet sitt, utfordre henne og vekke motet hun ennå ikke vet at hun bærer i seg? Slik ble Berta født. Mine karakterer gir hverandre liv.
De to unge kvinnene, fylt med rastløs kraft, drømmer og muligheter, trengte en stillere tilstedeværelse, et anker, en morsskikkelse som på et dypere plan kunne våke over dem når de våget seg ut i det ukjente. Slik fant Graciela sin plass.
Jeg har erfart at karakterene mine blir mest interessante og levende når jeg lar dem tre frem av seg selv, i stedet for å nøye planlegge hvem de er. For meg er det viktig å ikke legge for mye av min egen vilje i dem. I stedet lytter jeg, og litt etter litt begynner de å fortelle meg hvem de er, hva de trenger av hverandre, og hvilken vei de vil at fortellingen skal ta. Min jobb er å ikke stå i veien, men la karakterene føre meg videre.
