Det er lenge siden sist. Så mye har skjedd i verden siden vi var sammen, og så mye har skjedd i mitt eget liv. Det er vanskelig å sette ord på hva det betyr for meg endelig å kunne ta kontakt igjen, få si hei, fortelle litt om hvor jeg har vært, og fremfor alt si hvor takknemlig jeg er for at vi har funnet tilbake til hverandre.
De siste årene har rommet både stor sorg og stor glede. Midt under pandemien mistet jeg faren min. Jeg gikk også gjennom en vond skilsmisse. Det var flere motbakker og negative forandringer, så en stund kjente jeg at jeg måtte legge skrivingen til side. Jeg trengte stillhet. Jeg måtte samle de løse trådene i livet mitt, og finne ut av hva som var viktig, og hvilken vei jeg ønsket å gå videre.
Det er et gammelt uttrykk jeg alltid har vært glad i: Før en pil kan skyte fart fremover, må den trekkes bakover i buen. Slik har disse årene vært for meg. En bevegelse bakover. En tid for tap, ettertanke og for å samle krefter. Men nå flyr pilen endelig fremover igjen. Jeg har bygd livet mitt på nytt. Jeg har vendt tilbake til arbeidet som psykoterapeut, jeg har funnet kjærligheten igjen, og jeg skriver igjen.
Det har alltid vært en av de dypeste formene for healing for meg. Men det finnes også en annen hjemkomst som betyr særlig mye: å nå kunne vende tilbake til dere, mine norske lesere.
