I Doña Maria er Cecilia tilbake på Cuba. Vi møter Maria ,en 80 år gammel dame som er oppvokst på den vakre øya. Hun minnes sine yngre dager i en mye mer gylden og fin tid på Cuba.
Når revolusjonen er et faktum, velger Maria å bli værende på Cuba for å ta seg av sin lille nevø Ernesto. De lever et enkelt liv og Ernesto vokser opp som en trygg og harmonisk gutt med sterke meninger.
Disse får ham imidlertid fengslet.
Ernestos kone inviterer de andre kvinnene som ikke får besøke sine menn, brødre og sønner i fengselet til å kle seg i hvitt og gå i fredelige demonstrasjoner – Las Damas de Blanco (kvinner i hvitt)
Hele tilværelsen på Cuba er som et eneste fengsel.

Det er en bok med sterke karakterer og en hyllest til en fryktløs gruppe kvinner.

Om boken sier Samartin: Doña Maria er for meg mye mer enn en roman. Den utrykker alle de håp min familie og jeg har for Cuba. Jeg tror at familiær kjærlighet og samhol, slik boken beskriver, gir styrke og mot som kan forandre verden.

Det blir en omfattende Norges-turné, på ti dager, med det vanlige Cecilia-hysteriet rundt i landet.
Hun kommer til Norge den 7. september og I løpet av oppholdet skal hun innom, Oslo, Bærum, Lillestrøm,, Årnes, Drøbak, Ski, Kolbotn, Fredrikstad, Halden, Sarpsborg, Bryne, Egersund , Stavanger, Moss, Bergen, Trondheim og Sandefjord

Da hun var her i 2011 opplevde vi lange køer og masse mennesker der hun var. Opptil flere steder begynte mennesker å gråte, kvinner og menn, i møte med den karismatiske forfatteren, som alltid tar seg god tid til å se og snakke med alle som vil treffe henne.
Det er bortimot religiøse tilstander flere steder.